Å holde fornemmelsen av kompleksiteten, kan lette et problem mer enn det å bryte det ned til detaljer

For English version click this link.

Lag på lag med kompleksitet – det er hva problemene våre ofte er. Og så liker vi å lage en oversikt over detaljene og gjøre dem tydelige, men det er kanskje mest fordi vi ikke helt vet hvordan vi kan «ha» kompleksitet uten å bli overveldet.

Joda, selvsagt hjelper det i mange tilfeller å dele opp problemet, velge hva man skal ha fokus på, hva man kan bry seg mindre om, la tanker være tanker, lage prioriteringslister osv. Hvis ikke ville vi ikke ha gjort disse tingene. Mennesker greier faktisk å lage seg slike strategier selv, gjennom erfaring, fordi de funker. I mange tilfeller.

Mitt poeng er at dette er EN av mange mulige måter å nærme seg noe som er vanskelig, og at denne tilnærmingen, akkurat som andre tilnærminger, har sine begrensninger: det virker noen ganger (kanskje som oftest, for noen) og så er det mange ganger hvor det ikke funker så godt. Gnaget eller uroen i magen eller brystet slipper ikke taket likevel, frustrasjonen blir ikke mindre, den blir kanskje bare enda større.

Dette kan være de gangene hvor problemet oppleves som at det tårner seg opp rundt oss og inni oss, og presset bygger seg opp og tankene raser, eller smerten blir uutholdelig hvor mye vi enn forsøker å snakke oss selv ut av det. Det kan være de gangene når kompleksiteten i problemet er for intrikat for at «sinnet» eller «hodet» greier å finne mening i det, eller når antallet forskjellige elementer blir for mange og for motsetningsfylte til at vi greier å bryte et ned og forenkle det. Det er da vi trenger en annen tilnærming.

Å være sammen med «alt det»

Dem mulige andre tilnærmingen til et livstema/problem som jeg foreslår her, er å ta inn hele kompleksiteten, og å ta et øyeblikk til å la en fornemmelse av «hele greia» eller «alt det» forme seg. Når det skjer, vet vi det for di det gir et dypere pust, en opplevelse av mer plass, noe slipper, vi opplever det som at et friskt pust kommer inn.

Og da, med åpenhet, aktiv interesse og nysgjerrighet, kan vi la det «bare være og puste» i noen øyeblikk. Ikke som i at vi «ikke bryr oss», eller tar avstand fra det, men heller det motsatte: la det være og pust mens jeg er der sammen med det. Skaper en relasjon til det. Litt på dets egne premisser. Dette er ofte lettere sammen med en annen som ikke dømmer, ikke forsøker å bruke hodet til å forstå eller forklare, men som også bare er der ved siden av, med åpen interesse og støtte.

Så hva er der som gir dette plutselige «dypere pustet» «rommet», er som et «friskt pust» – den der typen følelse? Vi vet ikke det på forhånd. Det kan være en gest, håndbevegelse eller kroppspositur som formidler det, en billedlig beskrivelse av hvordan vi «har det med det», en setning eller et ord som kommer direkte fra «alt det», en metafor som beskriver litt mer eksakt «fornemmelsen av det»…

Noen eksempler:

«Det er som et konsentrert punkt av ren smerte som ikke vil bevege seg»

«Det er en sprekk i gulvet, som en slags Pandora’s eske som kommer til å tømmes helt ut hvis den åpner seg»

«Det kjennes som et hull i magen, har som en slags knute»

«Det er som å bli dratt under, og å forsøke å stå på den minste lille stenen på elvebunnen med nesa så vidt over, mens livet passerer forbi meg»

“Det virker som om det er to deler der. Det er meg, som føler meg liten, og noen som er sint fordi jeg ikke bare tar meg sammen, og jeg er redd»

«Det er sånn der ‘blæh!’, på en måte» (viser med hender og kroppsbevegelse – ett eller annet soliksom går opp og ut)

Men hva hjelper det, da?

Så da lurer du kanskje på hvordan det på noen måte kan hjelpe å si sånne vage eller tilsynelatende ulogiske ting om noe som kan handle om å velge en jobb, miste en elsket, forsøke å få et forhold til å fungere, ha lav selv-følelse eller eksamensangst etc.?

Hvorfor skulle en sånn vag følelse hjelpe, det virker jo helt irrelevant for saken?

Vel, grunnen til at det hjelper (hvis man med oppmerksomhet og tilstedeværelse og at man vet at dette faktisk er noe) er at dette er hvordan det «føles» i kroppen, eller i «meg». Derfor når jeg (du/de) får sagt og følt det akkurat som det er, og virkelig oppleve at det blir tatt på alvor som en greie, som virkelig for meg, så endres noe innvendig! Hvis det ikke endrer seg, så er det mest sannsynlig fordi vi ikke har funnet rette greia enda. Den der «alt det» vet selv hva som er rett «beskrivelse» av det. Ja, hodet/sinnet/»mind» kan ikke vite det, men den tingen, den plassen, den der «alt det», vet det.

Endringen, det indre «skiftet» kan være litt vagt først, og kanskje vi ikke vet hvordan vi skal legge merke til det, for det er ikke dette vi vanligvis lærer å gjøre. Det kan være litt som fargen på det huset du går eller kjører forbi hver dag men aldri riktig la merke til. Eller som å plutselig bli oppmerksom på at fuglene synger, fordi vi har litt mer tid akkurat denne morgenen: var de der egentlig for et øyeblikk siden? Med litt trening i å bli oppmerksom kan det bli tydeligere at det faktisk er der, faktisk skjer. Og så, når du legger merke til dette skiftet, denne endringen, hvorfor ikke ta et par øyeblikk til å ta det inn og undres og gledes? Virkelig la det spre seg og få en klar følelse av det innvendig?

Men, hvordan kan det å ta seg tid til å føle et midlertidig friskt pust, lettelse, pust etc. gjøre noen forskjell?

Vel, hvorfor være «mindful» som i meditasjon og tilstedeværelse i omgivelsene og det som er der osv.? Fordi det å bli påmint innenfra om det som kjennes godt, at livet skjer i oss og rundt oss og å bli oppmerksom på detaljene i hva som faktisk er der, gir oss en grunn å stå på.

Og hvordan og hvorfor kan skal det kunne skje gjennom denne typen oppmerksomhet og tilstedeværelse med noe inni meg som virker så kjipt og negativt?

Fordi det stedet som former seg, det vi kommer i kontakt med og er sammen med og som får lov til å gi meg beskrivelsen av seg selv, er akkurat det stedet hvor jeg sto fast. Og idet jeg kommer i kontakt med det og beskriver det så går det opp for meg at «å! Det sånn det føles akkurat der, ikke rart det var er så vanskelig!» Det gir en slags meningsfullt der og da «aha!»-følelse, og så er det som om jeg «har» problemet på en ny måte. Og når jeg «har det» på en ny måte, som blir plutselig andre perspektiver (som det er lite sannsynlig at andre kunne gitt oss, enten fordi de ikke vet, eller fordi det ikke var plass før). Og hva nå enn de perspektivene viser seg å være, og tankene vi kan tenke vi «burde ha» tenkt før, får komme naturlig og uten å bli presset på oss.

Jeg er for at ting skal få være lette. I det minste heller enn med press og tvang.

Hvis du ble nysgjerrig på mer nå så kan du sjekke ut kursene mine eller bestille en session.

Én kommentar Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..