(For English version click here)
Når jeg beskriver Focusing for andre som ikke kjenner til det får jeg ofte en kommentar eller spørsmål om ikke det er det samme som, eller en form for Mindfulness. I denne lille teksten forsøker jeg å beskrive noen av forskjellene og likhetene mellom de to praksisene
Først vil jeg nevne at jeg har noen Focusingkollegaer som vil si at Focusing er en praksis som kan føre til Mindfulness, og andre kan si at man må være Mindful for å kunne gjøre Focusing. Selv vil jeg kanskje si noe sånt som at Minfulness kan være et slags første steg til Focusing.
Så med det i mente at det finnes mange forskjellige tilnærminger og praksiser både innenfor Mindfulness (meditasjon) og innenfor Focusing, skal jeg forsøke å både si noe om det som kan ligne, og det som er helt forskjellig, slik jeg ser de to akkurat nå.
Teksten er basert på mine erfaringer med Focusing (Felt Sensing) og som Focusinglærer, og mange år med forskjellige former for awareness- mindfulness og meditasjonspraksiser som både er like og forskjellige fra det som kanskje selges mes som Mindfulness i Norge i dag.
1. Forskjeller (ikke i noen bestemt rekkefølge)
1.1. Hva de forsøker å oppnå
Grovt sett kan man si at Mindfulness og lignende praksiser ofte har til hensikt at den som praktiserer det skal oppnå en ro og en fredfullhet, og på én måte kan man si at den har som mål å komme til en slags ‘sinnstilstand’ hvor man er ‘observatøren’ av følelser, tanker og relasjoner. Man kan si at man ønsker å oppnå at sinnet (‘mind’) blir stille og tilstede i nuet.

I Focusing er målet å gi indre rom til det som foregår i ‘kroppen’, slik at det som er der kan bli holdt med selskap idet det utfolder seg i sin egen, iboende forandringsprosess. Derfor kan man på én måte, dog veldig forsiktig, si at hvis man forsøker å ‘oppnå’ noe i Focusing, så er det i så fall å gi rom for endring som ønsker og prøver å skje. Dette kan for eksempel gjøres ved å ‘stille et spørsmål innover’, og vente på et slags svar.
På den andre siden har jeg lyst til å gjengi ordene til en av mine første Focusingmentorer: “In Focusing, there is all the time in the world for nothing to happen”. Altså noe sånt som at «I Focusing har vi all verdens tid til å la ingenting skje». Fra et slikt ståsted kan man også si at Focusing åpner opp et rom hvor forandring kan skje dersom det ønsker det
En annen ting Focusing kan sies å håpe skal skje er ‘aha!-øyeblikket’ Dette kan knyttes til det å komme i kontakt med din egen indre viten om situasjonen din – dette ‘mer’ som vi ‘vet’, og som noen ganger kalles ‘kroppens visdom’. Dette kalles Følt Fornemmelse (Felt Sense), og er en helt spesifikk form for menneskelig, kroppserfaring.
1.2. Følt Fornemmelse – e kjennetegn ved Focusing – og ved ‘kroppen’
Dermed kan vi si at en stor forskjell mellom Mindfulness og Focusing at er Følt Fornemmelse (som Eugene Gendlin, oppdageren av Focusing) er sentralt i Focusing (hvilket er grunnen til at praksisen også kalles ‘Felt Sensing’ eller ‘Følt Fornemming’ noen ganger). Dette kan knyttes til noe Gendlin sa i et intervju om praksisen: “The way most people I’ve spoken with practice mindfulness is that they sit upstairs and everything comes up the stairs and they say, Oh, he’s angry, Oh, he is this,and Oh, he is that. They just sit upstairs and look at it all. I say, No! Go downstairs! But of course, not back into the feelings, rather the body feel of the whole thing. Then you have a felt sense, and that is how you can truly detach. Just being frozen upstairs is a kind of strong discipline, but it doesn’t give you the body easing, the body shift. If you are just the observer, you don’t change» (Heuman 2011 – Focusing, in The Tricycle).
I Focusing forstås Kroppen som en vitende organisme, som lever omgivelsene sine heller en er atskilt fra dem. Dette betyr at du kan komme i kontakt med det ‘mer’ som du ‘vet’ ved å gi aktiv, åpen nysgjerrighet til nedre del av overkroppen, slik som nedre del av brystet og magen. For mer om Følt Fornemmelse kan du bla i bildene i dette blogginnlegget .
1.4. Fokus på ‘kroppen’ og forandring vs. fokus på ‘sinnet’ og her og nå
I Focusing er ‘kroppen’ i fokus ved at det bygger på en antakelse om at det er i kroppen at forandring kan skje. Dette fordi kroppen er en selv-regenererende organisme som alltid er i konstruktiv fremovebevegelse. Kroppen anses ikke som et objekt atskilt fra omgivelsene sine i Focusing, men som at på samme måte som vi ikke kan skille planten fra sola, vannet og bakken, kan vi heller ikke skille menneskekroppen fra sine omgivelser. Ett eksempel på dette er at luft-som-kommer-inn-og-lunger-som-utvides kan anses som én prosess (Gendlin 2018, A Process Model). Et annet eksempel er at bakken kan sies å være deltakende i den prosessen vi kaller ‘å gå’. Hadde ikke bakken vært der, kunne du ikke gått, og bakken er en annen idet foten, kroppen går på den, enn den er i prosessen treet-graver-seg-inn-i-jorda-og-slipper-barnåler-som-gir-næring.
Fordi kroppen anses å ‘være’ omgivelsene sine, kan den også ‘vite’ ting som sinnet ikke har tilgang på, direkte. Gendlin vil si at når vi vender oppmerksomheten inn i kroppen og inviterer en fornemmelse av ‘alt det’ ved situasjonen vår, vil altså den Følte Fornemmelsen kunne forme seg. Når den gjør det, er vi allerede i en forandringsprosess – ved å holde oppmerksomheten der og beskrive dette ‘nye’, vil kroppen få mulighet til å gjøre sin egen, naturlig ‘fremoverbevegelse’ (‘carrying forward’) (Gendlin 2018, A Process Model), noe som er grunnlaget for helt nye, friske (‘fresh’) steg
I Mindfulness kan man kanskje si at det i første omgang er ‘sinnet’ som er i fokus, selv om noen former også er delvis opptatt av kroppen og å være til stede i kroppen. Her er det ikke å skape forandring i et problem som er målsetningen, men heller å få avstand til det ved å fokusere på her og nå.
1.3.1 Fokus på å komme i kontakt med konkrete ‘problemer’ vs. fokus på å få avstand til
I forlengelsen av ovennevnte kan vi si at Mindfulness sitt fokus på ‘her og nå’ handler om ikke å bli opphengt i og la seg ‘rive med’ av ‘innholdet’ i sinnet: de problemer og negative tanker eller følelser vi har, inkludert å ikke bli hengende fast i fortiden. Dette kan man gjøre ved å ikke ‘være’ dette ‘innholdet’ i sinnet, men heller få en slags avstand til det og ‘observere det’. Slik skiller man mellom ‘jeg’ og ‘innholdet’ i Mindfulness.
Focusing handler ofte om å ‘jobbe med problemer’. Det å skille mellom ‘jeg’ og ‘innholdet’ er også viktig i denne praksisen, men her er grunnantakelsen at det er når ‘jeg’ kommer direkte i kontakt med og ‘føler’ det som skjer i kroppen (‘innholdet’), følelsen av ‘problemet’ at det kan forandre seg på konstruktive, fremoverbevegende måter. Når vi er i kontakt med, kan også det som oppleves som fortiden faktisk ‘forandre seg’ i den forstand at intensiteten i en fortidig erfaring forsvinner.
1.4. Praksismodi – alene vs. gjensidig partnerskap med en likeperson
En annen stor forskjell er at Focusing i stor grad baserer seg på utveksling mellom likeverdige partnere, bestående av en Focuser og en Lytter (Felt Senser og Medsenser), mens Mindfulness vanligvis praktiseres alene i stillhet, eller i en gruppe, også i stillhet.

Følgelig kan vi si at Mindfulness i hovedsak handler om relasjonen til en selv eller til det som skjer i sinnet, mens Focusing både handler om den indre relasjonen til det som kommer frem i kroppen, og i tillegg praktiseres i direkte relasjon til et annet menneske.

Relasjonen hvor Focusing skjer, Sensing-parnerskapet, eller Focusing-partnerskapet, oppfattes ofte som et rom hvor du kan ‘være deg selv’ med den andre, og du kan utforske tema fra livet ditt enten i stillhet, eller ved å bruke ord eller andre uttrykk. Og dette skjer uten at den andre er invaderende, gir råd eller forteller sin egen historie. Denne typen ‘rom’ er noe mange Focusere finner veldig verdifullt, både som frigjørende, lettende og myndiggjørende.
Det rolige, tilstedeværende og observerende ‘rommet’ som man kan kultivere gjennom Mindfulness oppleves også ofte som myndiggjørende, lettende og frigjørende.
1.5. Innsiden/utenfor, påkoblet/frakoblet
I den grad Minfulness kan sies å være en praksis som har til hensikt å rette/styre oppmerksomheten, kan det handle både om å bli oppmerksom på hva som skjer rundt deg (utenfor deg), slik som å ta inn omgivelsene, lufta, solnedgangen etc., eller å bli oppmerksom på den sosiale situasjonen du er i akkurat nå, og å bli oppmerksom på tanker, følelser, reaksjoner (innvendig) etc. Og til en viss grad, trener Mindfulness deg til å bli ‘frakoblet’ det som skjer, i den forstand at du skal være observatøren som ‘bare er oppmerksom på’, uten å dømme og engasjere seg osv. En annen måte å si det på kan være at måten man styrer/retter oppmerksomheten er poenget med Mindfulness.

I den grad Focusing an sies å være en praksis som har til hensikt å rette/styre oppmerksomheten, kan vi si at Focusing også er å ‘være sammen med’ det som skjer ‘inni deg’. Dette innebærer blant annet å si ‘hei’ til det som kommer innenfra, og å ‘sitte sammen med det’ heller enn å la det gå, å bli kjent med dens egen synsvinkel, for eksempel. På den måten er Focusing å engasjere seg i og relatere til, også uten fordømmelse, heller enn å prøve å bli frakoblet, tanker, følelser reaksjoner og så videre, som skjer innvendig. Vi kan si at rettingen av oppmerksomheten, heller enn å være et mål i seg selv, er å bringe et ‘noe’ i fokus.
I Focusing kan vi også si at vi kan ha oppmerksomheten på hvordan kroppen ‘har’ ‘følelsen av’ det som skjer rundt en, omgivelsene, sola, utsikten etc.
2. Likheter (ikke i noen bestemt rekkefølge)
Det er også noen likheter mellom Mindfulness og Focusing, og samtidig er tilnærmingene eller måtene disse praktiseres på kanskje også det som tydeliggjør forskjellene.
2.1. Mindfulness
På ett vis, basert på det jeg sålangt har skrevet, kan vi si at disse to praksisene grovt sett har Mindfulness til felles. Med det mener jeg at hvis det å være Mindful kan beskrives som å bli oppmerksom på og å være i stand til å rette oppmerksomheten sin, så er det et fellestrekk ved Focusing og Mindfulness. Forskjellen blir at i Mindfulness så er dette hovedmålet, i den forstand at du lar det som skjer i ‘sinnet’ drive forbi, for så å komme tilbake til en tilstand av å være oppmerksompå når du ‘fanges’ av en tanke eller følelse, eller annet innhold. I Focusing kan det å bli oppmerksom på og rette oppmerksomheten sin, sies å være den måten man lar det i det indre som trenger ens oppmerksomhet, komme inn i fokus slik at man kan bli nærmere kjent med det.
2.1. Ikke-dømmende holdning
Begge praksiser er ikke-dømmende og har den ikke-dømmende holdningen til grunn: Mindfulness for å ‘la ting være’, Focusing for å hilse velkommen og få en aktivt nysgjerrig relasjon til det som kommer frem.
2.2. Aksept
Sammen med den ikke-dømmende holdningen, er aksept kanskje noe man kan si at de to har felles. På den andre siden har Gendlin uttalt at han opplever aksept som for passivt, og at Focusing gjør mer enn å akseptere: Det anerkjenner (som Mindfulness nok også gjør), for så å gi rom til det som er der slik at det kan forandre seg, noe som er en mer aktiv ‘relatering til’.
Vi kan si at i Mindfulness skjer aksept gjennom å la ting være som de er uten å engasjere seg eller forsøke å gjøre noe med det, mens i Focusing skjer anerkjennelse i det man relaterer aktivt til det som skjer, slik at det kan få ta sine neste steg mot forandring.
2.1. Selv-Medfølelse
Selv-Medfølelse er kanskje en av de andre likhetene mellom disse to praksisene, i det minste i den forstand at det finnes såkalte «Mindful Selv-Medfølelses-tradisjoner» innenfor Mindfulness, men det er også forskjeller her: Jeg kan kanskje hevde at selv-medfølelsen som kultiveres i Mindfulness er basert på en distanse fra ‘innholdet i sinnet’, mens i Focusing kultiveres det gjennom å at det å bli kjent med og relatere til, fører til nye forståelser for det som kommer.
2.2. Empati eller medfølelse med andre

Man kan også si at begge praksiser resulterer i å bli mer empatisk overfor andre, sammen med at du blir mer empatisk overfor deg selv. I Mindfulness gjennom å vite at personen ikke er innholdet sitt, kanskje, og i Focusing ved at vi er bevisst empatiske overfor det som kommer, ved at vi oppdager at det alltid ligger gode intensjoner og konstruktivitet til og med i såkalte ‘negative’ følelser og tanker og indre kritikere.
2.3. Praksismodi – distanse og observasjon
Man kan også si at distanse og observasjon, eller å bli oppmerksom på, er fellestrekk ved Focusing og Mindfulness, men de benyttes altså på forskjellige måter, som tidligere.
Mindfulness kultiverer distanse som gir deg mulighet til å bli oppmerksom på, ‘observere’ og ‘gi slipp på’ det som skjer i sinnet. Man kan si at du blir informert om og av ‘distansert oppmerksomhet’, slik at du ikke trenger å ‘bli’ følelsene, tankene og responsene du har til verden. i Mindfulness er det mer et mål å la tings være som de er uten å ‘gå inn i dem’.
Focusing kultiverer en distanse som blir grunnlaget du blir oppmerksom på, og dermed kan relatere til og ‘lære direkte fra’ det som skjer innvendig, i kroppen. Man kan si at du informeres av og om følelser, tanker og responser du har til verden. I Focusing er du ikke bare en observatør, men du blir oppmerksom på slik at du kan relatere til og bli kjent med. Distansen er også her en måte å ikke ‘bli’ følelsene sine, men målet med distansen er at den er nær nok til at du kan komme i dypere og mer meningsfylt kontakt med det som skjer.
Hvis du ønsker å lese om «Mindful Focusing» kan du lese boka «Your body knows the answer» av tidligere Buddhist David Rome, eller besøke hjemmesida hans: https://www.mindfulfocusing.com/
2 kommentarer Legg til din