Her om dagen leste jeg enda en tekst om hvordan vi skal drive med ‘mental trening’ og ‘skru av’ såkalte ‘negative tanker’, som om dette er den eneste måten å komme i kontakt med såkalte ‘positive’ følelser og opplevelser i livet. Jeg skjønner at dette skal være en slags lettvint-løsning for å fikse seg selv fort, og at det å bruke metaforer fra idretten skal gjøre det enklere og mer legitimt. Jeg skjønner til og med at det kan være til hjelp for noen, og i visse sammenhenger.

Men dette har vi altså drevet på med i noen tiår nå, og hvis vi ser på tallene for lykke og tilfredshet for ungdommer, som jeg tror har vært utsatt for både foreldre, lærere, trenere og andre som har forsøkt å lære dem nettopp dette med å ‘skru av negative tanker’, og ‘slutte å tenke så negativt’ så kan jeg ikke fri meg fra å tro at her er det en sammenheng.

Å få beskjed om at du bare kan «skru av» «negative tanker» når du har det vondt, er stresset, bekymret eller trenger hjelp, tror jeg skaper både ensomhet, utrygghet og flere «negative tanker», som: «Jeg har ikke kontroll på tankene mine, jeg». «Det må være noe galt med meg, for de andre sier at jeg bare skal skru av tankene». «Jeg får ikke til noe, jeg, ikke en gang å slutte å tenke negativt» etc.

Tanker og følelser jobber sammen for å støtte oss i overlevelsesprosesser

La oss heller se på det nære forholdet mellom tanker og følelser, og på hvordan de egentlig er der for å støtte oss i overlevelsesprosesser.

Hvis du har en tanke som sier noe sånt som at «Jeg er dum», så er denne nært knyttet til en følelse av ett eller annet slag, kanskje skam, redsel for å bli utestengt, tvil på egne evner etc. Tanken og følelsen jobber tett sammen for å fortelle oss om en reell situasjon vi enten er i, eller har vært i og må beskytte oss fra å komme i igjen. Kanskje er tanken et ekko av noe en voksen eller andre jevnaldrende faktisk har sagt til oss.

Følelsene våre er der for å beskytte oss i situasjoner som ikke er ok, som er truende, eller livsfarlige. Som barn er det livsfarlig å være til bry, for eksempel, fordi du risikerer ikke å få mat, varme og beskyttelse fra de rundt deg. Så dersom barnet plukker opp at «nå er jeg til bry», så utvikler det for eksempel følelsen «skam» som får det til å være stille og ikke ‘mase’. Etter hvert blir tanken god på å oppdage når faren er på ferde, så den skynder seg å si «du er til bry», slik at skamfølelsen kommer, slik at barnet er stille og ‘ikke maser’ allerede før situasjonen i seg selv kommer.

Hvis ingen oppdager dette og retter opp i situasjonen, er der for barnet som blir stille, og ordner opp, så vil dette kunne bli til et mønster som barnet følger også når hen blir voksen. Det er ikke fordi den nå voksne personen er for dum til å skjønne at hen ikke er i den gamle situasjonen, tvert imot, det er fordi man resten av livet faktisk KAN komme i situasjoner hvor man blir til bry for andre på en måte som gjør at en blir utestengt. Skam og dens medfølgende negative tanke er viktige å ha tilgjengelige for å beskytte seg selv også som voksen.

Vi vet jo for eksempel alle at mobbing og utestenging skjer på arbeidsplasser i voksenlivet også, det er ikke et barnefenomen. Og selv om det ikke fører direkte til at brødskiva ikke kommer på bordet, så kan det føre til at man blir syk og ikke får gått på jobb, og i siste instans at man mister inntekten og dermed levebrødet, og at man følgelig kan «dø», både sosialt og fysisk. Til og med i velferdsstaten Norge.

Det som gjør en slik ‘syklus’ av «tanken-sier-jeg-er-til-bry-for-å-få-skammen-til-å-få-meg-til-å-bli-stille-og-ikke-være-masete» problematisk, er når man er for tidlig ute med å plukke opp faresignaler og gjør det for mye og på steder hvor det kanskje ikke hører helt hjemme. Og da er det ikke om å gjøre å «skru av» såkalte «negative tanker», da risikerer vi å komme i enda vanskeligere situasjoner, eller at dette viktige overlevelsessystemet må finne på andre måter å ‘hjelpe til’ på, f.eks. med å rope enda høyere. Det er mer om å gjøre å lære seg å bli venn med dem, slik at de etter hvert stoler på at de ikke trenger å komme i tide og utide.

Da er selvsagt det å «teste sannsynligheten» én av flere strategier som kan være gode. «Hvor sannsynlig er det at jeg faktisk er til bry akkurat nå?», «Hvilke faktiske tegn finnes det rundt meg på at jeg er til bry» etc. Ikke for å ‘skru av’ denne tanken, men for at man også greier å lete etter tegn på trygghet, slik at man får en annen grunn å stå på, en som er stødigere.

Bare det å anta at det finnes gode grunner du enda ikke er helt kjent med, kan faktisk gjøre noe med hele situasjonen.

Så hvordan kan vi bli venn med disse tankene og følelsene?

«Enhver vond følelse er potensiell energi henimot en mer riktig måte å være, hvis du gir det rom til å bevege seg mot sin riktighet. Det at vonde følelser eksisterer inni deg, er i seg selv bevis på at kroppen din vet hva som er feil og hva som er riktig. Den vet hvordan det perfekte ville føles, ellers kunne den ikke ha fremkalt en følelse av feil».

«Focusing» av Eugene Gendlin (1978)

Først må vi jo bli klar over at tanken eller følelsen er der: «Ah, der er en sånn tanke igjen, ja». Og jeg foreslår å la være å kalle den en «negativ tanke», eller gi den andre typer allerede bestemte merkelapper, på samme måte som vi ikke ville tenkt om en annen person vi ønsker å bli venner med: «Der er den der kjipe personen igjen, ja».

Vi kan heller starte med en åpen og ikke-dømmende tilnærming hvor vi ikke allerede forutsetter «onde hensikter», men heller antar at det må være en god grunn til at den sier som den sier! Det er vanligvis ikke en ‘grunn’ vi kan logisk dedusere oss fram til. Vel, noen ganger kan vi det, men veldig ofte ligger det mye ny kunnskap og forståelse i å rette oppmerksomheten mot det som er der og la DET fortelle til OSS hva som egentlig foregår.

Vi skiller mellom ‘meg’ og ‘det der’, ved å si noe i retning av «hei, jeg er her, og jeg kan kjenne at du er der», eller «Hei, det høres ut som du har noe viktig å si, jeg er her og kan høre på deg». Og så er vi litt stille og sitter der, lyttende, ‘sammen med’ det som føles, med nysgjerrighet, åpenhet, uten forhåndsdømming og med aktiv hensikt å bli kjent med. Og da er det altså å bli kjent med på dets egne premisser.

Én måte å ‘være sammen med’ det som er der, er å sjekke om det kjenner seg igjen i hvordan du ville beskrevet det.

Et mulig eksempel

La oss si du har en tanke som sier «du er til bry!», og at du kjenner en følelse av det du ville kalt ‘skam’ eller en slags ‘blæh’ i magen og kanskje føler deg ‘stoppet innenfra’. Eller du bare kjenner den litt ubestemte ubehagelige følelsen/kvalmen i magen. Sett deg ned et sted hvor du vet du har litt tid, f.eks. 15 minutter, og se om du kan si nettopp «hei, jeg vet at du er der» med en vennlig tone, innover. Hvis det kjennes ok, kan du se om du kan beskrive den der følelsen. Det kan være beskrivelsen er at det kjennes mørkt og stramt, eller svart og hardt, eller ‘som en giftig knute’ eller hva som helst. Når du ‘får’ en beskrivelse, ta et øyeblikk til å sjekke med ‘det der i magen’ om beskrivelsen virkelig passer.

Her er det viktig ikke å la de daglige, vante tankene si «ja, det er sånn det kjennes!», men virkelig holde oppmerksomheten akkurat der det kjennes i magen, og vente litt for å kjenne om du får en respons. Responsen kan være at det blir enda litt strammere, eller at det letner litt, eller at du plutselig puster ut, eller ingenting. Uansett, så kan du forsøke en gang til og kanskje si noe sånt som at «ja, jeg kan virkelig kjenne at du er der, og jeg er her sammen med deg».

Dersom beskrivelsen passer, kan du også sjekke om det er mer beskrivelse som vil komme. Eller du kan spørre innover «Hvordan er det kroppen min ‘har’ den her situasjonen, egentlig?» – og vente tålmodig, interessert og lyttende på et svar.
Et annet type spørsmål du kan stille innover (forutsetter at du er i direkte kontakt med ‘det der’), er noe sånt som «Hva slags kontakt ønsker du fra meg, du der inne?» Svaret kan være en eller annen form for nærhet/distanse, eller noe sånt som at det ønsker å bli ‘holdt’ eller en slags ‘varme’ fra deg, eller at du bare ‘er der litt til’ eller lignende. Igjen vil responsen kunne komme som mer pust, lettelse eller lignende.

Måter du vet at du har ‘hørt’ det der inne på, er gjerne de beskrevne opplevelsene over, som at pusten plutselig går et hakk dypere, at du plutselig opplever at det blir mer ‘rom’, eller at du får en slags «aha!» fordi du skjønner noe du ikke forsto for et øyeblikk siden. Det kan også være at varme, gode, lette og såkalte ‘positive’ følelser kommer direkte ut av dette, faktisk! Når slike tegn kommer, så pass på ikke å gå for fort videre, men ta noen lange sekunder til virkelig å nyte dem, la dem synke inn i deg. Og så kan du sjekke om det er nok for denne gang, eller om noe mer trenger å skje. Igjen er det ikke ‘hodet’ som avgjør dette, men ‘det der inne’ som kan la deg vite hva som trengs.

Det kan ta litt tid før vårt indre tar sjansen på å stole på at vi er der og ikke dømmer og er oppriktig nysgjerrige, men med litt trening og med støtte fra andre, så blir utvider tillitsrommet seg.

Å støtte en annen i en slik prosess

Det er ikke alltid like lett å gjøre dette alene, så det kan være greit å ha noen andre til stede sammen med seg. Du som lytter eller medvandrer må også være nysgjerrig, åpen og ikke-dømmende, og ikke ha egne meninger om hva det er som egentlig er grunnen til at tanken er der, men stort sett lytte i stillhet og være anerkjennende. Du skal unngå å komme med tolkninger og råd i en slik prosess.

I en slik prosess skal du som lytter i hovedsak være stille og ikke si noe særlig. Innimellom kan du vise din åpne nysgjerrighet gjennom å si «ja», «mm» og «ha» der det passer, og kanskje spørre den andre om å gjenta hvis du ikke helt fikk med deg det de sa. Når den andre har sagt en del og blir stille, kan du sjekk om det passer å forsøke å si tilbake det du nettopp hørte den andre si. Hvis det er ok at du gjør dette, bør gjentakelsen være delvis med egne ord, slik at det ikke blir papegøyeaktig, men samtidig når viktige, følelsesladde, ord, eller spesielle setninger kommer, må du bruke de eksakte ordene den andre sa. Jobben din er å gi rom for det det den andres indre liv ‘vet’ om situasjonen, ikke å ‘hjelpe’ den andre til å forstå seg selv

Prøv det! 🙂

Hvis du kan tenke deg å lære mer om denne prosessen, som vi kaller Focusing eller Felt Sensing, kan du lese mer her, eller kontakte meg (Vera R. Fryd Lyngmo) for å bestille en session, eller du kan sjekke ut innføringskurset mitt.
Her finner du også en video hvor jeg beskriver hva du får i en session med meg.