English version of this post

Det går en slags farsott i Norge, som har gått over en del år nå, der selvhjelpsbøker og selvhjelpsguruer og bestevenninner og kollegaer etc. har lært, og prøver å fortelle oss, at vi «må bare tenke positivt» når vi har det vanskelig med noe i livet. Ikke at det at å tenke positivt er noe dumt i seg selv, såklart, det er supert det, når det er tilgjengelig. Men hva når det ikke ER tilgjengelig? Hva når de positive tankene ikke er det som kommer, og det å «tvangstenke» såkalt «positivt» oppleves som det bare gjør ting enda verre enn det allerede er?

Det er naturlig for oss mennesker å «tenke positivt»

Jeg skriver «tenke positivt» i hermetegn fordi det ser ut til at det uttrykket har fått en helt egen betydning, som det kanskje ikke var ment som i utgangspunktet. Det er som om «tenk positivt!», betyr det samme som «ta deg sammen!», eller «ikke plag meg med problemene dine!», eller «du har det egentlig ikke vondt!». Og det får også betydningen «kjemp imot det du føler og tving deg til å føl noe annet!» Og selv om det kanskje er velment, så er det dermed ofte ikke særlig hjelpsomt, verken når man står overfor mindre irritasjoner eller tyngre livsproblemer, snarere tvert imot.

Jeg tror at én grunn til at dette er blitt en slags standardfrase på folkemunne når mennesker har det vanskelig, må være at vi ikke vet om andre alternativer, enda. Det er som om vi tror at vi må tvinge oss selv til å ikke føle det vi FAKTISK føler, fordi vi ikke vet at det finnes andre måter å møte det som oppleves som «negative» følelser.

Hva om vi tror at de «negative» følelsene bærer det «positive» inni seg? Hva om vi tror at det å «høre» og gi plass til, uten å bli overveldet av det som er tilsynelatende «negativt», kan gi plass til «det positive», hvis vi henvender oss til det som om det bare rett og slett er noe viktig der? Noe vi ikke enda har oppdaget? Hva ville skje da?

Å tvinge seg selv til noe er det samme som å bruke opp masse energi

Kan du gjenkjenne denne følelsen av bare å måtte presse deg selv så hardt du kan, som om du presser og motpresser samtidig, innvendig? Som om du er i en indre kamp, eller til og med krig, mot deg selv? Til tross for at du kanskje i utgangspunktet hadde lyst til å gjøre det du er i ferd med å gjøre, og nå må presse deg til å gjøre? Det er krefter og konsentrasjon og energi oppbrukt, det! Nærmest på ingenting…!

Det kan jo hende at du faktisk er glad du gjorde det, etterpå, selvsagt. Og det kan også hende at du likevel har en slags bismak eller ubehag etterpå, og at du kanskje må presse deg selv enda mer neste gang…

Å tillate det som er der (et lite, ufarlig, eksempel)

Jeg jeg har lyst til å dele en veldig enkel, ufarlig, og tilsynelatende ubetydelig opplevelse med det å gi rom for det jeg føler: Jeg skulle gå hjem fra jobb her en dag, og var SÅ trøtt at jeg ikke kunne forestille meg å være på beina, og få dem til å gå fremover, så lenge som de 20 minuttene det tar meg å gå hjem. Jeg var så overmannet av trøtthet at jeg så for meg at jeg kunne ha gått rett ut på åkeren og legge meg ned og sove. En slags trøtthet som kan komme over en rett etter jobb, eller midt på dagen, og når en har lagt seg litt sent i det siste, for eksempel.

Uansett, så kom jeg på at jeg kunne bare «ha» trøttheten der: virkelig ta inn hvor innmari sterk og intens den var, og hvor sterkt den ønsket å bare sove med én gang. Det var nesten som om jeg tillot det søvnige i meg virkelig «leve ut» hvor trøtt jeg var. Jeg lot meg selv til og med overdrive den kroppslige sammensynkningen som ønsket å skje innenfra, mens jeg gikk. Jeg kunne  selvsagt valgt å «ta meg sammen», presse hvert skritt ut av kroppen min med viljestyrke, eller «tenke positivt» om hvor vakkert vær det var. Jeg kunne prøve å få mitt eget fokus over på hvor heldig jeg er som kan vandre hjem til meg selv hver dag, på bare 20 minutter, og slippe buss og tog og pendling etc., og å få trening samtidig osv. osv. Det er jo ikke sånn at jeg ikke tenker disse tingene vanligvis. Jeg gjør jo det, de er jo også sanne, så det er egentlig ingen grunn til å tro at jeg (i et øyeblikk av galskap? Eller eventuell «faktisk» galskap?) ikke «vet om» disse fine tingene med min egen hverdag.

Men akkurat i denne situasjonen var jeg bare så UENDELIG trøtt og sliten og ville egentlig bare krølle meg sammen som en ball, selv midt på våteste åkeren, og sove. Soooove… snork… please…!

Å skulle tvinge meg selv til å prøve å «tenke positivt», ville vært å bruke enda mer krefter innvendig, og ville sannsynligvis gjort søvnen enda mer overveldende, den indre kampen mer intens. Og kanskje ville det ha føltes som et slags indre svik å ikke høre på det kroppen min fortalte meg.

Så jeg lot søvnigheten få være der, lot meg selv virkelig kjenne hvor uendelig trøtt jeg var – og «poff», så var jeg plutselig ikke det dugg trøtt mer! Det var forsvunnet som om jeg ikke hadde vært trøtt i det hele tatt! Og så, helt av meg selv, ble jeg plutselig oppmerksom på den klare høstlufta, de vakre fargene på åkeren, litt sped høstfuglesang borti skogholtet, solen som endelig lyste så fint etter flere regnværsdager. Helt uten å bruke krefter på det…! Helt uten å presse meg selv til det, eller prøve å huske på det eller fokusere på det; det bare kom… Innenfra…

Fordi det er naturlig å nyte til det som er godt i livet. Jeg (og du) trenger som oftest ikke å bli påminnet det. Ikke egentlig. Det jeg trenger er å få lov til å la det som er der få være der, akkurat som det er, fordi selv om det såkalt «negative» ser ut til å «overta» eller «presse ut» det såkalt positive, så er det kanskje heller slik at de lever side om side?

Nei takk til å bruke krefter på unødvendig indre motstand! 🙂

Dette eksempelet er enkelt, det handler ikke om vanskelige livsproblemer, og kan ikke sammenlignes med sånne forøvrig. Det at det er en så enkel situasjon gjør også at det (i akkurat dette tilfellet i alle fall) ikke tok mange minuttene for at det indre skiftet skulle kunne skje. Dette er ikke nødvendigvis tilfellet med større og mer komplekse livssituasjoner, men prinsippene er likevel de samme:

• Det å ikke skulle være nødt til å bruke krefter på å kjempe med seg selv om noe som egentlig er unødvendig (ofte har en nok med andre indre kamper når en har vanskeligere ting å stri med, det er gjerne det de handler om).
• Det å virkelig «ha» det som er der, la det komme som det er, uten å dømme eller forvente at det skal endre seg. Dette funker på andre ting også, det har jeg selv erfart (og kommer kanskje til å dele mer om i et annet blogginnlegg).

Det vil ofte ta lenger tid med større problemer, fordi det er mer komplekst, men «skiftet» kan være like overraskende plutselig noen ganger. Andre ganger skjer det langsommere, og til og med helt umerkelig, men det kommer… Bare ved å ikke kjempe imot, men å tillate, «ha» og virkelig kjenne, med nysgjerrighet.

Det krever litt trening å ikke presse seg selv (noe jeg også prøver å gjøre uten å presse meg 😉 ). Og så krever det kanskje litt omsnuing på denne forestillingen om at det naturlige i livet er at man må kjempe for å oppnå det man vil (eller «må») i livet.

Jeg stemmer for det å ikke være nødt til å bruke krefter på å kjempe imot meg selv og bruke opp livsenergi på det. For eksempel ved å fortelle meg selv at «du må bare tenke positivt!» Jeg kan å tenke positivt, takk, når det er det som er greia.

En annens støtte

Når livet er skikkelig vanskelig kan det også være at en trenger en annens ikkedømmende, åpne og varme nysgjerrighet, også. Og at den andre «har det sammen med» en. Det vil jeg skrive mer om en annen gang.