Én ting jeg lærer gjennom Focusing er noe jeg har begynt å kalle «ha det sammen med». I noen rådgivnings- og psykoterapitradisjoner, og i skolesammenhenger snakker man om empati, det å sette deg i den andres sted, og det å «se» den andre. For meg er det å «ha det sammen med» et steg dypere enn disse, og jeg har lyst til å illustrere hva jeg mener med det.

En utilsiktet «klaps»

I forrige uke ringte en venninne meg og sa: «jeg må fortelle deg om en episode med min datter i dag. Åh, stakkars jente!» Jeg oppfattet at det hørtes veldig seriøst ut, og sa litt på tull «ja, har du slått henne eller?». Til min overraskelse svarte hun «Ja», og jeg satte meg ned for å lytte til henne. Hun var kjempeleiseg, og fortalte meg om denne situasjonen hvor 5-åringen (la oss kalle henne Anne), som var glad og energisk, hoppet opp og ned i bilen og ville ikke sette seg ned. Hun hadde kommet ut av bilbeltet, og dette var på motorveien, så min venninne var, naturlig nok, bekymret. Hun strakte ut armen for å få Anne til å sette seg, og få på seg bilbeltet igjen. Med én hånd på rattet og stress i kroppen på grunn av situasjonen, så hadde hun lagt mer kraft i det enn hun hadde tenkt, og dermed «slått til» datteren i brystet.

Det var litt av et sjokk for dem begge to, selvsagt, og hun hadde straks sagt unnskyld og sagt at «Å slå barn er ikke lov» etc. Datteren tok det ganske bra og sa til sin mor at hun måtte betale for det, og når min venneinne spurte hva betalingen var, så svarte Anne at Du skal kose og kose og kose meg når vi kommer hjem!» (de var på vei hjem fra barnehagen).

Min venninne beskrev deretter hvordan Anne virket helt ubekymret om det (de hadde kost masse da de kom hjem, såklart), og at hun til og med hadde sagt, i en bisetning til en venninne som kom på besøk senere at: «Mamma slo meg i bilen i dag», midt i leken, og så fortsatte de å leke. Dette er jo gjerne et tegn på at episoden var bare en av disse normalt «dumme» tingene som skjer i hverdagslivet, som å ha mistet og knust noe, eller glemt noe etc. Dette viste også at temaet ikke var tabu for Anne, og det var tydelig at episoden ikke hadde gjort noe varig inntrykk på jenta. Hun hadde også sovnet trygt, som vanlig, den kvelden.

Min venninne, derimot, var helt knust: hun gråt og følte seg helt forferdelig, og hadde tanker om å være en dårlig person og lignende.

Å lytte samtidig som å «ha det sammen med»

Ettersom jeg kjenner min venninne godt, og fordi jeg anser henne som en av de personene som virkelig er en stabil, trygg og empatisk mor, var det ikke vanskelig i det hele tatt for meg å lytte til historien og være helt klar innvendig på at dette ikke var noe annet enn et fullstendig utilsiktet uhell. Jeg visste det så godt at jeg ikke en gang trengte å si det til henne, jeg bare sto trygt plantet i vitenen min om henne som menneske i verden.

Du vet, det er ganske vanlig å si ting som «Ja, men det er sikkert ikke SÅ ille», eller «Jo, men du mente det jo ikke», eller «Å, kom igjen da, det var bare denne ene gangen, du er jo så god person og mor!», etc.

I stedet lyttet jeg bare, og kunne gjøre dette som jeg kaller å «føle det sammen med», eller å «ha det sammen med» henne.  Jeg tror jeg gjorde altså to ting (slik jeg ser det nå): 1. Jeg kunne «stå i» min viten om at det ikke var så ille, og 2. samtidig «ha» hvordan det føltes for henne, sammen med henne, i min egen «kropp», mine egne «følelser». Og hva mener jeg med det?

Vel, det jeg mener, hvis jeg kan beskrive det, er at jeg virkelig tok inn smerten og redselen hun følte. Og da mener jeg ikke at jeg forestilte meg hvordan jeg selv ville følt det, men at jeg nærmest «tunet meg inn på» henne og hørte og følte med henne. Og jeg kunne bare si tilbake til henne, med mye forståelse og empati i stemmen (tror jeg i alle fall) at: «Ja, det er så tydelig for deg at Anne har det helt ok, og samtidig er det et sted inni deg som føler at det er så ille for henne eller tror at hun må være helt ødelagt nå».

Det neste hun sa at hun føltes som noe var knust, at tilliten eller ett eller annet var fullstendig ødelagt. Og da fant jeg det mulig å si «Ah, og det interessante er at det er inn deg at noe føles knust». Da gråt hun enda mer (noe jeg tok som tegn på at det var trygt for henne å virkelig føle det hun følte), og sa også at hun følte seg så dårlig, som om alt hun hadde gjort som mor inntil det punktet ikke betydde noe lenger, og at hun var en forferdelig person som hadde gjort dette. Og da kunne jeg si at «Ja, det føles virkelig SÅ ILLE, at det til og med sier at du er en dårlig person, som om denne lille episoden sier hvem du ‘egentlig’ er!» Hun gråt igjen, og delte noen flere ting, som jeg også stort sett «sa tilbake» og «hadde» sammen med henne.

Ha sammen med i stedet for å prøve å få det til å føles bedre

Så du ser, jeg motsa ingen av opplevelsene hennes, jeg prøvde ikke å «snu henne», eller «få henne til være rasjonell», eller prøvde å få henne til å føle seg bedre ved å si fine ting om henne (som selvsagt også kan hjelpe i noen tilfeller).

Jeg bare lot det som kom, komme akkurat som det føltes for henne, og i hovedsak følte det sammen med henne, gjennom aktivt å holde et åpent rom for det slik at det kunne være eksakt slik det var. Jeg kunne gjør det med letthet, delvis fordi det er noe jeg lærer mer og mer fra Focusing, og delvis fordi det ikke fantes så mye som et fnugg av tvil i meg om at dette var noe annet enn et uhell, og jeg visste at det ikke kunne være så ille.

Jeg tror at hvis jeg hadde gjort disse vanlige tingene, som å prøve å få henne til å se på det annerledes, så kunne jeg ha greid å få henne til å slutte å gråte (er det egentlig et mål i seg selv?), og kanskje hun til og med hadde følt en slags form for støtte

Samtidig er jeg ganske sikker på at hun ville ha følt ganske mye tvil fortsatt, idet vi la på, og fortsatt hatt en gnagende følelse, som om hun fortsatt ville vært avhengig av min (eller andres), «godkjenning» eller noe, for å føle seg ok. Slik det nå ble, så fortalte hun meg noen flere ting om livet sitt for øyeblikket, som kunne være noe av grunnen til at hun ble så stresset. Samtidig avtok gråten naturlig, og det virket som om hun kunne puste litt lettere. Til slutt sa hun «Jeg føler ikke den knuste følelsen lenger nå», og at hun følte seg lettet og at det ikke «lå innpå henne» så mye lenger.

Jeg tror at på denne måten trengte hun ikke kjempe imot seg selv innvendig, hun trengte ikke overbevise seg selv om at hun var ok, imot en indre tvil: Tvilen kunne bli hørt, og dermed kunne endringen komme innenfra, fra den naturlige, indre vitenen.

Mer enn repetisjon

Ja, jeg «sa tilbake» hva hun følte, men jeg sa det ikke tilbake på en mekanisk måte, som en teknikk som man kan lære i noen lyttetradisjoner i for eksempel rådgivning. «Repetisjonene» kom fra et sted hvor jeg var helt ekte «sammen» med henne, nesten som om jeg også følte det redde, det triste, det knuste og hennes «jeg er en dårlig person», i min egen kropp.

Sammen skapte vi et rom hvor det som var der kunne komme som det var, bli holdt, og bevege seg helt på egen hånd. Vi var sammen om det. Hun vare ikke «alene der borte», mens jeg «lyttet» over en distanse. Vi var eksakt der de stedene var, sammen. Menneskelig forbundethet, menneskelig sammenhet. Og jeg tror at mer enn å «bli sett», «bli hørt», «akseptere» etc., var nøkkelen til det hele at det som kom, kunne bevege seg igjennom henne og dermed bli til det det trengte å være.