Det er ikke det å «sette ord på» som hjelper

Når vi har det vanskelig, når det gjør vondt, når vi gjennomgår smertefulle erfaringer sier vi ofte at det hjelper å snakke om det, eller å sette ord på det eller får det ut. I denne lille teksten skal jeg utfordre denne forestillingen litt, og si at det ikke er det å «sette ord på» som er det som hjelper. I alle fall ikke alene og i seg selv. For hvis det var sånn, så kunne man jo alltid bare si det man kjenner på høyt, i et hvilket som helst rom, når som helst, eller bare skrive det ned på en lapp. Hvis det bare handlet om å «sette ord på», så ville det jo ikke vært noe særlig problem, eller?

Jeg har selv vært i mange situasjoner hvor jeg har ‘snakket om det’ og det overhodet ikke har hjulpet, og i noen tilfeller har det faktisk har gjort ting mye verre. Jeg har også møtt mange mennesker, inkludert klienter, som har sagt nettopp at de ikke ønsker å snakke om det, fordi de opplever at det bare blir verre. Eller som noen sier: ‘dersom jeg snakker om det nå, så begynner jeg bare å gråte, og da slutter jeg aldri’.

På den andre siden har både jeg selv og flere av mine klienter også opplevd at det er utrolig hjelpsomt å ‘snakke om det’, ‘sette ord på det’, dele det med andre, eller skrive det i dagbokform eller lignende.

Hvorfor hjelper det noen ganger, mens det andre ganger gjør vondt verre? Noen forskere på 60-tallet (Gendlin et al., 1968) fant ut at det er flere elementer som skal til for at det skal hjelpe, og her tar jeg for meg tre stk. (ingen bestemt rekkefølge):

  • et «rom» hvor det ikke finnes dømming, men åpen, rolig og ikke-dømmende, ikke-påtrengende lytting hvor det kjennes som man har all tid i verden (og dette rommet kan tilbys av deg selv til deg selv, eller til deg fra en venn, bekjent, veileder, terapeut etc.)
  • et «rom» hvor det er tid og plass til at det er et «jeg» som kan være i direkte, indre kontakt med «dedert» jeg føler
  • kontakten må være av en sånn type kvalitet at «de rette ordene» kan komme direkte fra erfaringen (det der) slik den er akkurat nå

Og hva hjelper det oss om vi vet noe om dette? Jeg tror at hvis vi lærer mer om hva det er som hjelper, så kan vi få mer utav det å sette ord på det, og vi kan bli bedre til å lytte til våre medmennesker når de har behov for å «snakke om det» også.

Det jeg tror er ‘greia’ egentlig, (og du kan jo sjekke selv, innover i din egen erfaring mens du leser), ikke er uttrykket eller å sette ord på, men noe som skjer ‘i’ eller ‘samtidig med’ at vi setter ord på. Det som skjer «under der» gjør at det mange ganger kan være nærmest unødvendig å nettopp sette ord på, og som faktisk gjør at ordene, eller det at det er en mottaker som skal ‘forstå’ kan bli i veien.

Det er det å «være i kontakt med» som er det som gjør en forskjell

Ja, jeg tror det ligger en prosess under selve snakkingen eller uttrykkingen, og da låner jeg fra Gendlin (1984), og kaller dette ‘å referere til’ .

Eller jeg kan kalle det ‘å være i kontakt med’. Men ‘referere til’ hjelper meg mer, fordi det handler om å anta at det ‘er noe der’, noe som kjennes innvendig, noe som kanskje ikke er så selvsagt, som kanskje ikke kommer i form av klare ord eller ‘forklaringer’, noe som oppleves som litt ‘vagt’ i første omgang.

Hvordan forklare dette med å ‘referere til det’ og være i kontakt med… Jo, altså…

Når vi opplever vanskelige (og gode for så vidt) ting, hvordan vet vi at vi opplever det som det vi opplever det som? Jo, vi ‘kjenner det’, det er noe følelser ved det, tanker, antakelser, tolkninger og lignende som ‘kommer’ med det som skjer, og det kjennes ofte i kroppen, eller i det som oppleve som ‘meg’. Det er ‘jeg’ som opplever det, og kjenner det.

Og hvis vi kjenner etter så kan vi kjenne ‘det’, dette som vi opplever, et sted. Noen kjenner det helt tydelig som for eksempel at det stikker i brystet, knytter seg i magen, snører seg i halsen, er som et slag i magen eller i ansiktet (og mange andre kroppslige beskrivelser) eller lignende, men man kan også kjenne det på vagere måter. Men at det er et ‘noe’ som jeg kan ‘lokalisere’, er felles. Og jeg tror at det er når jeg kommer i kontakt med dette ‘noe’ og kan referere til dette, at noe løsner, noe skjer, noe blir annerledes, lettere, noe forandres.

Kanskje kan du også gjenkjenne at visse ord, situasjoner, lukter eller bilder kan fremkalle plutselig, overveldende gråt, redsel, uro, frustrasjon, sinne, smerte eller lignende. Og da tror jeg det er fordi de ordene ‘peker mot’ dette ‘noe’ som ‘har’ det som skjer eller har skjedd med oss: de ‘refererer til det’ på en måte som gjør at vi kommer i kontakt med det. Det er der, altså, selv om vi ikke tenker på det hele tiden.

Det er forskjell på «meg» og «det» – altså «det jeg føler og er i kontakt med»

Jeg tror også at det å kunne være i kontakt med en følelse eller en emosjon i og anerkjenne og ‘være sammen med’ dem i stedet for å ‘være dem’, som kanskje ofte skjer. Da er det litt som om det er meg her, som er sammen med det der, som er følelsen. Jeg blir litt større eller mer enn bare følelsen, emosjonen etc. Da er det litt som om det er meg her, som er sammen med det der, som er følelsen. Jeg blir litt større eller mer enn bare følelsen, emosjonen etc. Det kan jo også kjennes som man er mer enn eller større enn når man analyserer, men jeg vil til og med hevde at mange av analysene også kommer fra steder innvendig som egentlig har litt sånn begrensede ‘meninger’ om det jeg opplever. Hvis ikke analysen kommer fra dette litt vage, og en slags åpen nysgjerrighet overfor ‘det’, da…

Når vi refererer til det som er der inne, så trenger det ikke være med ord, og det trenger ikke være slik at en ‘forklaring’ som en lytter skal forstå er det som er greia. Vi kan referere til det med en bevegelse, en gest, en kroppspositur, male, tegne eller synge noe etc., og det som er spennende, synes jeg, er at når vi refererer til, så skjer det et skifte i opplevelsen av ‘hvem’ som ‘bestemmer’ hvordan uttrykket skal være, fra jeg eller hvordan jeg forklarer det til andre, til ‘det der inne’.

Det er ‘det der’ som ‘vet’ hva som er ordene, hvis det skal settes ord på, da. Det er ‘det der’ som vet om det som trengs er bare stille, oppmerksom tilstedeværelse, om et bilde eller en metafor er greia, eller om det i første omgang holder å si at det er et ‘noe’ der, og ‘peke’ i retning hvor ca. det er, eller om det har ord eller lignende. Og hvordan vet vi om det blir ‘rett’? Jo, ofte ved at det skjer et slags skifte: plutselig trekker vi pusten litt dypere, eller får en opplevelse av ‘friskluft’, eller ‘mer rom/plass’ eller lignende. Eller vi ‘våkner til’ litt og blir enda mer oppmerksomme, eller noe ‘slipper taket’ etc.

Så her blir målsetningen ikke å finne rett ord eller uttrykk, men å «finne» det som er der inne og være et «meg» som er i kontakt med det.  Og ja, noen ganger er det ord, å sette ord på, som er greia. Men min erfaring er at så fort jeg blir opptatt av å sette ord på som lytteren (som også kan være meg selv) liksom skal ‘forstå’ fra et slags objektivt perspektiv, så kan jeg lett miste kontakten med ‘det der’, dette ‘noe’ som ‘har’ situasjonen min.

Et vennlig og ikke-dømmende rom

Det vi kjenner inni oss trenger også å bli møtt uten fordømmelser, kategorier og forutinntatthet.

Så når det er et «jeg» og et «det» eller et «noe» som jeg kan referere til, så er det viktig at jeg vender meg til det med vennlighet, åpenhet og nysgjerrighet, og kanskje til og med som om jeg ikke har møtt det tidligere. Til og med det jeg tror jeg vet alt om fra før. Det fascinerende er at når vi er i kontakt og tillater det å være slik det er, uten krav om forandring, så endrer det seg ofte helt av seg selv!

Dette er ikke alltid så lett, noe som kan være en viktig grunn til at et annet menneske, for eksempel en terapeut, kan være fin å ha når noe innvendig ikke kjennes så bra.

Nå kan du jo teste dette ut

Du kan jo teste det ut, dette som jeg sier. Når det er noe vanskelig du kjenner på. Ta et øyeblikk for deg selv. Kanskje sitt litt godt, bli oppmerksom på rommet du sitter i og finn deg til rette før du vender oppmerksomheten innover. Deretter kan du se om du kan oppdage et «indre noe», samtidig som du merker at du er du og det er det. Så kan du se om det går an å møte «det der» med vennlighet og åpen nysgjerrighet, og la «det» beskrive seg selv for deg og se hva som skjer.

Nysgjerrig på mer?

Les om Felt Sensing og Medsensing (Focusing og Lytting)-opplæringa som er for alle med interesse for denne prosessen.

Kjøp boka «Focusing» av Eugene Gendlin, som oppdaget Focusing da han forsket på hva som førte til suksess i terapi.

Les mer om Focusing og om Eugene Gendlin

Referanser

Gendlin, E. T., Cassens, J., Klein, M., & Oberlander, M. (1968). Focusing ability in psychotherapy, personality and creativity. In J. Shlien, Research in psychotherapy Vol. III (pp. 217-241). Washington, DC: APA.

Gendlin, E. T. (1984). The Client’s Client – The edge of awareness. In R. L. Shlien, Client-centered therapy and the person-centered approach. New directions in theory, research and practice, (pp. 76-107). New York: Praeger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..